Vi har ikke mange trær på Aglo, men du verden hvor flotte de er. Med naturfaglærer Børge Wahl og aktivitør Erlend Kvalø som konsulenter har vi sett litt på de fem flotteste. År etter år etter år har vi sett beundrende på dem.
Jula 2018. Vi oppdaga plutselig at vi hadde en fantastisk kandidat til tittelen “Norges vakreste juletre”. Treet er faktisk det første som møter oss når vi svinger inn til skolen vår. Vi pynta det med lys jula for et par år siden. Kanskje vi gjør det jula 2022 også. Det treet er nemlig alene en kjempegrunn til å besøke oss i desember. Sett av tid til å gå rundt det mens du synger «Du grønne glitrende tre».
Hæææh, er den ikke vakker med lys også?
Navnet på vidunderet ved innkjøringa er Sembrafuru (Pinus cembra) Den tilhører underslekten Strobus, som hovedsakelig er utbredt i Nord-Amerika.
Furua vårres skrev vi også om 1. april for et par år siden…
I Norge trives sembrafuru i lavlandet nord til Troms. Den er plantet og sprer seg lite. Så det er lite trolig julefurua vår får småsøsken i området…
Arten blir inntil 35 meter høy! Den tåler inntil −50 °C (og overlever heldigvis den trønderske vinteren), og er en populær hage- og parkart i Alpene. Den har kongler og kvae som kan brukes som tilsetning ved produksjon av brennevin (snaps). Det siste er ikke nødvendig å sjekke ut, da…
Så har vi plommetreet (Prunus domestica) foran idrettsbygget. Plommetreet som undertegnede nektet å tro var et plommetre før Børge dukka opp på kontoret mitt med en velsmakende, plomme… Akkurat dette treet var i faresonen da vi satte opp det nye Idrettsbygget, men “folk flest” på Aglo satte seg fullstendig på bakbeina da tanken om saging dukka opp, og Aglo-aksjonistene lyktes med nettopp det.
Vi fant plommer, og vi spiste plommer.
Så har vi selveste Hestekastanjen (Aesculus hippocastanum). Det svære flotte treet mellom administrasjonsbygger og undervisningsbygget. Undertegnede var faktisk ute på gårdsplassen 1. januar 1992 da orkanen herja verre enn verst. Lillebroren eller lillesøstra til det treet som står der i dag, stod litt nærmere administrasjonsbygget. Så blåste det rett ned! Trist, men storebror greidde seg fantastisk bra. Arten hører hjemme i Sørøst-Europa, men er vanlig plantet som prydtre i alle tempererte strøk på grunn av det vakre bladverket og den oppsiktsvekkende blomstringen.
Og år og sånt bringer oss til en ny diskusjon. Hvor gamle er egentlig disse prydtrærne våre? Vi vet faktisk ikke. Men billedmateriale viser at de neppe dukka opp før tidligst 1965-70. Kanskje litt senere også. Vet noen litt mer, så gi oss gjerne en melding om det.
Vår lille, søte Japanske blodlønn (Acer palmatum ‘Atropurpureum) er kompisen til plommetreet, og han/hunstår helt inntil Idrettsbygget. Levde også et svært farlig liv for et par år siden. Høyden vil avhenge av trivsel og trærne kan komme opp i 4-5 meter. De fleste stopper veksten lenge før det. Men vårt tre stortrivest med alle elevene rundt seg og er på full fart opp mot himmelen.
En liten japansk skjønnhet på Aglo
Treet er faktisk litt uvanlig på våre breddegrader. Vi spekulerer faktisk på om treet er et resultat av litt kreativ tankegang fra den tida vi hadde gartneri på daværende Solhaugen.
På baksida av Administrasjonsbygget finner vi Blodbøken (Fagus sylvatica f. purpurea) vår. Ikke uvanlig å se et slikt tre på våre breddegrader, men treet vårt er mye finere enn de fleste andre.
Bøken er et stort, løvfellende tre med tett krone, som er bredt hvelvet. Det er vanlig at bøken blir 25–35 meter høgt og opptil 1,5 meter stamme i diameter, men treet kan bli opptil 48 meter høgt med en stamme på tre meter i diameter. Bøk har svært god brennverdi som ved, den beste av alle de norske tresortene… Men vårt Bøk skal IKKE brennes opp.
Ingen av oss på Aglo i dag har opplevd at disse treene IKKE er her…, tror vi. Vi skal sørge for at de blir her like lenge som oss. Minst!