Litt færre fjellklatrere enn i fjor, men årets Galhøpiggen-tur ble en herlig opplevelse. Tøff og slitsom, men det gir oss bare en ekstra god grunn til å være stolte. På bildet vårt ser du Galdhøpiggen bakerst, midt i bildet.
TOTALT VAR DET 69 AGLOISTER som satte seg i bussene torsdag morgen. Ti av dem valgte (av fornuftige grunner…) å snu underveis. De 59 andre var ustoppelige. Av de 59 var de aller fleste Galdhøpiggen-debutanter.
Undertegnede nådde utrolig nok også toppen, men det var tre-fire overveielser underveis. Her må en vel kunne si at «returknappen» tapte knepent hver gang…, heldigvis.
Styggbreen var en tøff utfording i år | De store steinene oppover likeså |
Fredag ca. 12.00 nådde de første toppen, resten dukka opp i ujevnt tempo. Dønn slitne. Og vi forklarer fort hvorfor.
Grunn 1: Været var flott, surt og svært skiftende. Vi fikk det meste. Øverst oppe hadde vi en sikt på drøye 20 meter. I bunnen av Galhøpiggen var sikten bortimot perfekt. Fjellet er med andre ord lumske greier.
Grunn 2: Lite eller ingen snø på etappe en (opp til breen) og tre (fra breen og opp). Med andre ord; det ble nesten real fjellklatring fra stein til stein. Råtungt (syntes i alle fall undertegnede).
STYGGBREEN VISTE SEG FRA EN SPENNENDE SIDE hvilket innebar at vi fikk oppleve de ganske dramatiske og lumske bresprekkene på nært hold. Bra vi gikk i tau.
Jubel og glede. Toppen er nådd!
Den etter hvert tradisjonelle Galhøpiggen-turen er et supert spleiselag. Vi spleiser elever og lærere sammen på en herlig måte. Allerede nå kan vi avsløre at skoleåret 2011-12 kan bli et år i sangens tegn på skolen vår. Juvasshytta hørtes ut som en sangskole da vi satte i gang torsdag kveld. Det låt bare såååå bra.
PÅ BUSSTUREN HJEM fredag kveld skulle vi sove litt og slappe av. Nyttet bare ikke, stemningen var på topp, dagens anstrengelser til tross.
En av flere glimrende turchæfer | VG3’ere med sangiver til tusen. |
PS! Vi tror det blir et flott skoleår med flotte og spennende elever.
tsj